Tallinn

En lokalkjent viser oss byen.

Høstferien 2017 hadde vi en liten virkelighetsflukt til Tallinn uten barn. Det er en kort reise både i avstand, kultur og klima, men de har en gamleby vi ikke har noe i nærheten av hjemme. Selv om Estland ikke er det billigste landet i Øst-Europa, så skal det lite for at både hotell og restaurantmåltider blir mye billigere enn hjemme. Tallinn er rett og slett en fin by å reise til hvis man vil unne seg noe ekstra i et par dager.

Foruten historiske bygninger i gamlebyen og Kadriorg, tok vi også noen turer utenfor bymurene for å se det mer moderne livet i Kalamaja og Rotermanni.

Gamlebyen med Toompea og Vanalinn

Gamlebyen i Tallinn er ikke større enn at man kan krysse den på 10-15 minutter. Den er nesten inntakt med historiske bygninger hovedsakelig fra renessansen. 

Kadriorg og Peter den stores sommerpalass

Noen kilometer øst for gamlebyen bygget Peter den store et sommerpalass etter å ha erobret Tallinn tidlig på 1700-tallet. Palasset funger nå som kunstmuseum.

Hotel Viru KGB-museum

I toppetasjen i Tallinns første skyskraper hadde KGB sine hemmelige lokaler hvor de overvåket de utenlandske hotellgjestene. Dette er nå blitt til et museum hvor man blir fortalt den bisarre siden av den kalde krigen.

Kalamaja og Telliskivi

Har man sansen for det alternative kan man ta turen til Kalamaja, like vest for gamlebyen. Trehusbebyggelsen her omtales gjerne som bohemkvarteret, og blant de nedlagte fabrikkene i Telliskivi har hipsterne fritt utløp med sine butikker og kafeer.

Rotermanni kvartal

Rotermanni er et lite kvartal med fabrikker som er bygget om til kontorer, kafeer og designbutikker.

Mat og drikke

Tallinn har mange gode restauranter, særlig i gamlebyen. Rettene er ikke veldig ulikt det vi er vant til hjemme, men har noen særegenheter vi gjerne tar med hjem. Og prisene er ikke minst lavere.

Reisen til Tallinn

Det praktiske om hvordan vi kom oss dit, via flyplasser, flyreisen og inn til byen.

Reisen hjem igjen

Mest om flyplassen i Tallinn.

Maten i Tallinn

Kaffe med krem og Vana Tallinn. Obligatorisk drikk på en småkald dag.

Maten vi fikk servert var ikke radikalt ulikt det vi får hjemme, men et par særtrekk gjentok seg:

• Det mørke rugbrødet. Ikke sånne kompakte papplater som man får i Tyskland, men brunt, hevet brød som kan likne litt på sjokoladekake. De som legger ekstra stolthet i brødet leker seg i tillegg med litt frø og tørket frukt. 
• Gresskarfrø. Det var ikke mange rettene fikk som ikke var dandert med gresskarfrø. Gir en ekstra krønsj til maten. 
• Bær i hovedretter. Hjemme bruker vi mest tyttebær til enkelte kjøttretter. Her bruker de litt flere, og vi som har hagen gjengrodd med bjørnebærbusker fikk noen nye ideer om hva disse kan brukes til. 
• Sauerkraut. Tyskerne kom, ble et halvt millenium og dro igjen, men sauerkrauten besto. Den varianten vi har blitt servert her er en tanke søtere enn det vi får ellers. 
• Rødbeter. Omtrent halvparten av hovedrettene har rødbeter i seg, i en eller annen form. 
• Geitost. Nesten alle menyer har en salat, suppe eller annen rett som er toppet med en myk, hvit geitost.
• Vana Tallinn. Byens egen signaturlikør. Den er kanskje ikke så utbredt som man skal tro når man leser guidebøker, men det forekommer at den helles over desserter eller i kaffen. En kaffe med Vana Tallinn og pisket krem kan anbefales. En snillere variant av Irish Coffee. 

Alle lunsj- og middagsmåltider er beskrevet i egne innlegg. Kort oppsummert hadde Ribe den beste (og dyreste) maten, mens Vanaema Juures var den koseligste med mest mat for pengene. Ingen av lunsjmåltdene gjorde noe varig inntrykk på oss.

Bla nedover og les om stedene vi spiste på.

Gamlebyen

Utsikt over gamlebyen Vanalinn, sett fra Toompea.

Det historiske Tallinn deles gjerne inn i to deler. Toompea, som har vært Estlands maktsentrum siden middelalderen og er der hvor parlamentsbygningen fortsatt ligger, og Vanalinn, som er den gamle hansabyen og området hvor mesteparten av livet skjer også i dag.

Toompea

Maktsenteret, med parlamentsbygning, to kirker og et ukjent antall ambassader, ligger på en befestet høyde over resten av byen. Det mest iøyefallende er den russiske Aleksander Nevski-katedralen, hvor det er gratis å gå inn å se seg rundt, men ikke ta bilder (fikk jeg vite litt for sent). Er man ikke kjent med ortodokse katedraler, så er det verdt å ta en tur innom. Dekorasjonen rundt alteret gjør inntrykk, om den ikke er litt glorete i forhold til luthersk smak. Det slo meg at det ikke var noen benker i salen. Om dette er fordi den for øyeblikket ikke var i religiøs bruk eller om det er vanlig å stå under ortodokse gudstjenester, vet jeg ikke.

Gate i Toompea med Aleksander Nevski-katedralen i bakgrunnen.

På den andre siden av Losse plats ligger Toompea Loss, som tidligere har huset diverse fyrster etterhvert som makthavere har kommet og gått, og som i dag huser Estlands parlament. Bak palasset kan man se Pikk Hermann, som er det høyeste borgtårnet i byen og som alltid bærer det til enhver tid regjerende flagg i Estland. P-ordet betyr visstnok «høy» i denne sammenhengen, uten at det hjelper så mye...

Toompea Loss, Estlands parlamentsbygning.

Ved å rundt høyden kommer man flere fine utsiktssteder, hvor man får flott utsikt over resten av byen. Ellers er det begrenset med fasiliteter her oppe. For å shoppe eller spise bør man gå ned til Vanalinn.

Vanalinn

Resten av gamlebyen kalles Vanalinn, og det er her mesteparten av livet foregikk både i gamle dager og i den dag i dag. Tyngdepunktet er på Raekoja Plats, eller rådhusplassen, som jeg ellers kaller den her i bloggen. Her er det aller tettest med servingssteder og alskens turistfeller, samt innkastere i de utroligste kostymer. Ikke alt her er ræl, men man burde lese seg litt opp om hvilke steder som er bra og hva man bør styre unna.

Raekoja Plats, rådhusplassen med rådhuset på høyre side.

Noen kvartaler unna er det litt roligere, men fortsatt nok av butikker og serveringssteder. Butikkutvalget i gamlebyen er dessverre litt ensidig. Mange spesialiserer seg på strikketøy, andre på treskjæring, andre igjen på ravsmykker. Så har man selvsagt souvenirbutikker som har all of the above, i tillegg til russiske dukker, kjøleskapsmagneter og vikinger. Unntaket er av alle ting Rimi, som har et ganske interessant utvalg av mat og drikke.

Sentrumsgate.

Mens vi snakker om norsk kulturimperialisme, så er St. Olavskirken, Oleviste kogudus, et naturlig sted å besøke. Kirken, som en gang i tiden var verdens høyeste bygning, skal ha stått der siden 1100-tallet, allerede før danskene overtok byen og kristnet den. Innvendig er det først og fremst de høye takhvelvingene som imponerer. Ikke fullt så imponerende er flatskjermene og høyttalerne som er plassert rundt i salen. Det er også mulig å gå opp i kirketårnet mot betaling, men det gjorde ikke vi.

Olavskirken var i sin tid verdens høyeste bygning. Ikke lett å fotografere på nært hold.

Olavskirken innvendig.

Det som ofte omtales som byens mest pittoreske gate er Katariina kaik, som er en liten gatestump fra hovedgaten Vene og ned mot bymuren. Denne trange gaten går under flere bueganger og har et mer høymiddelaldersk preg enn den øvrige renessansebyen. Her så det også ut til at det var mulig å spasere på bymuren, som ett av flere steder, men dette var stengt da vi var der.

Katariina kaik.

Kadriorg og Peter den stores sommerpalass

Peter den stores sommerpalass og hage.

Etter at Peter den store hadde tatt Estland fra svenskene på begynnelsen av 1700-tallet valgte han å bygge et sommerpalass i Tallinn. Dette er byens fremste severdighet utenom gamlebyen.

Palasset er i Kadriorg, en bydel ca tre kilometer øst for gamlebyen. Den enkleste måten å komme seg hit er med trikk. Vi kjøpte enkeltbilletter for to euro fra sjåføren ved å legge penger i en luke, så kom billetter og vekslepenger i retur. Fem holdeplasser senere gikk vi av ved utkanten av den store parken som omgir slottet. Denne parken alene kan være verdt turen, særlig når høstfargene er som nå. En paviljong midt i et basseng med fontener ble vår første fotostopp. Etter å ha gått et stykke videre dukket slottet etterhvert opp mellom trærne.

Fontene i Kadriorgparken.

Slottet er av moderat størrelse og bygget i barokk stil. Det er mest imponerende fra baksiden, hvor det også er en flott hage. Slottet brukes i dag som kunstmuseum, som er et greit krydder for de som primært ønsker å se slottet innvendig. Det mest prangende rommet er naturlig nok hovedhallen, som gikk over flere etasjer og dermed var ekstra høyt under det dekorerte taket.

Kadriorgpalasset sett forfra.

De andre rommene ble brukt til kunstutstillingen, som for det meste besto av kunst fra 17-1800-tallet, til dels av russiske adelige, til dels av bibelmotiver og landskapsbilder. De fleste kunstnerne var russiske eller italienske etter navnene å dømme, men ingen navn jeg kjente fra før. De bildene jeg likte best var plassert i den øverste etasjen, og var portretter av mennesker som hadde blitt litt mer tæret av livet enn de adelsfolka som var avbildet i etasjen under. Det er også verdt å merke seg kaminene som står i hvert rom. Noen av dem er dekorert med fliser som hver seg har et eget motiv.

Hovedsalen i palasset.

Portrett av Peter den store og en kamin. Kunstverk på hver sin måte.

Gammel mann med stokk. Min favoritt.

Ellers er Kadriorg et område som er verdt en rusletur i seg selv. Parken er allerede nevnt, men bydelen består også av en fin trehusbebyggelse for folk som synes det er stas å bo nær slottet. Riktignok synes ikke dette like godt på alle bygningene.

Resten av bydelen er også verdt en rusletur.

Hotell Viru & KGB muuseum

Hotellets øverste balkong.

En lang og kald krig under sovjetisk kontroll har satt sitt preg på Estland, og det finnes flere museer som forteller denne historien på hver sin måte. Hotell Viru velger den lett bisarre varianten, hvor de viser rommene som KGB forlot i all hast da Sovjetunionen brøt sammen i 1991.

Denne guidede turen er populær, samtidig som det er begrenset hvor mange som kan være med på hver runde. Derfor kan det være vanskelig å få tak i billetter på kort varsel. For oss var det derimot ikke noe problem, kanskje fordi oktober er utenfor høysesong. Vi gikk simpelthen til resepsjonen på Sokos Hotel Viru, som det heter i dag, og spurte når det var ledig. Dermed fikk vi reservert billetter til neste runde på engelsk som startet en time senere. Den timen slo vi ihjel på kjøpesenteret Viru Keskus, som ligger vegg i vegg med hotellet. Billettene kostet 11 euro per person. Hotellet ligger like utenfor gamlebyen, i Tallinns mer moderne bysentrum.

Direkte linje til hovedkvarteret.

Hotell Viru ble bygget rundt 1970 av finske arbeidere, offisielt fordi de led under arbeidsledighet, reelt fordi Sovjet ikke hadde egen kompetanse til å bygge skyskrapere. Det hører med at hver tiende arbeider tok med seg en estisk kone hjem til Finland. Dette var eneste mulighet til å komme seg ut av østblokken på. Hotellet ble bygget for å samle alle utlendinger på samme sted, noe som ville forenkle KGB sitt arbeid.


Straks finnene var ferdige med sitt ble hotellet stengt for at KGB kunne gjøre sine egne tilpasninger i den øverste etasjen, som offisielt kun huset hotellets tekniske maskineri. I virkeligheten var det to andre rom her også, som KGB disponerte. Et kontor med direkte linje til hovedkontoret og et lytterom. Disse rommene står fortsatt slik KGB forlot dem, selv med sneiper i askebegeret (under Sovjet-tiden var alt forbudt her, unntatt røyking på rommet).

Lytterommet er fortsatt slik det ble forlatt i 1991.

Det er disse to rommene denne guidede turen viser oss. Guiden forteller med et skjevt blikk om hvordan KGB satt her og forsøkte å holde oversikt over alle utenlandske gjester og hva de foretok seg. «Høyrisikogjester» ble innlosjert på egne rom hvor KGB alltid hadde sine folk i rommet ved siden av. Vi ble vist kameraer og lytteutstyr som ble brukt, og fikk vite at mikrofoner var plassert i alt fra vegger til tallerkener.


Siden dette er en skyskraper er det også spektakulær utsikt herfra, både mot gamlebyen og andre retninger. Men skulle vi ha bodd her ville vi ha dobbeltsjekket at utstyret har blitt fjernet fra rommet.

Utsikten fra hotellet er verdt å få med seg. Her mot sentrum av Tallinn.

Kalamaja og Telliskivi

Kalamaja er kjent for sin trehusbebyggelse og omtales ofte som Tallinns bohemstrøk.

Vi ville gjerne se litt mer av det Tallinn som finnes utenfor byen, og hadde lest at Kalamaja skal være et spennende sted som har fått nytt liv i nedlagte fabrikker de siste tiårene. Man kommer dit ved å gå gjennom bymuren på vestsiden, gå gjennom parken som går langs muren og gjennom en undergang som tar deg til en jernbanestasjon. Her kan man enten fortsette rett frem innover trehusbebyggelsen, eller man kan gå langs jernbanen for å utforske markedene som ligger der.

Grønnsaksmarkedet på Balti Jaam Turg.

Dette var en lørdag formiddag, så vi valgte det siste. Lørdag er jo markedsdag. Det første vi kom til var Balti Jaam Turg. På utsiden var det et stort grønnsaksmarked, mens det på innsiden var et slags kjøpesenter med en kombinasjon av vanlige mat- og klesbutikker, og loppemarked/second hand-butikker.

Loppemarked på Depoo.

På sørsiden av Balti Jaam Turg ligger Depoo, som er et enda mer renspikka second hand konsept, hvor det knapt finnes grenser for hva man kan kjøpe. Har man sans for rekvisitter fra sovjet-tiden, er dette stedet å lete.

Telliskivi Creative City.

Etterhvert kom vi også til Telliskivi Creative City, som er lekeplassen for Tallinns hipstere. I disse nedlagte fabrikkene er det en blanding av kreative næringer, fair trade butikker, kafeer og ikke minst et stort, men godt skjult loppemarked. Kunsten på veggene er i seg selv en grunn til å dra hit. Ellers har området fortsatt noe å strekke seg etter for å få forvirrede førstegangsbesøkende til å finne til de riktige stedene.

Mye kunst på veggene i Telliskivi.

Rotermanni kvartal

En grå torsdag formiddag på Rotermanni.

Tallinn sentrum utenfor gamlebyen består for det meste av kjøpesentre og kontorbygninger, og har begrenset interesse for turister som vil se noe annet enn det samme man har hjemme. Et av unntakene er Rotermanni-kvartalet, som er noen gamle fabrikkbygninger som har fått nytt liv som kontorer, butikker og serveringssteder.

Vi tok en tur innom etter å vært på KGB-museet, som bare er et steinkast unna. Det mest interessant her er nok arkitekturen. Det er noen designbutikker for spesielt interesserte og en håndfull serveringssteder, blant annet der vi spiste dagens lunsj, men alt i alt var det for lite her til at området ble noe særlig spennende.

En annen del av kvartalet.

My City Hotel

Inngangspartiet til My City Hotel

Å finne et hotell for bare to personer er en sjelden luksus for en trebarnsfar. Plutselig blir problemet hva du skal velge bort i stedet for å fortvilet prøve å finne noe som har plass til alle. Jeg hadde ingen strenge krav til hotellene slik jeg ofte har når jeg skal gjøre ting litt vanskelig for meg selv. Ville bare ha en ok beliggenhet til en overkommelig pris, og gjerne et sted som ikke slaktes for frokosten. Jeg hadde dessuten tjent opp to bonusovernattinger på hotels.com, så vi trengte ikke å være så knipne med prisen heller.

Gode senger, men ikke veldig effektive gardiner.

Valget falt altså på My City Hotel, som ligger like innenfor bymuren og et par kvartaler fra rådhusplassen. Vi hadde bestilt et standard rom, men fordi vi hadde en tidlig ankomst var ikke dette rommet klart. Derimot kunne vi oppgradere til et superior rom, som er litt større og som ga oss adgang til hotellets sauna og jacuzzi. Dette kostet oss 15 euro ekstra per natt. Vi gikk med på dette, til tross for en snikende mistanke om at dette var en bevisst strategi for å få gjestene til å betale mer. Der og da ønsket vi et sted å kunne slappe av litt etter reisen, så vi gikk med på tilbudet.

Skrivebord og tv.

Hotellet holder til i en eldre bygning, og standarden er til dels deretter, med noen lyder både fra gangen og fra nattklubben over gata, men ikke slik at det plager oss veldig mye. Vi har god plass på rommet og badet er fint. Vi kunne faktisk velge mellom badekar og dusj da vi sjekket inn. Eneste lille minus er at dusjkrana er plassert slik at vi stadig skumper borti det mens vi dusjer, og det plutselig kan bli veldig varmt. Fargevalgene på tepper, sengetøy og gardiner kan ikke sies å være ultratrendy, men det passer til bygningen.

Frokosten er som man kan forvente, med brød, egg, bacon, yoghurt, pannekaker etc. Har ennå ikke kommet på noe jeg savner, og de tilbyr også glutenfritt brød. På veggene er det bilder av artister som har overnattet på hotellet, samt hvilket rom de bodde på. Lars Vaular og David Sandborn er de navnene vi har klart å kjenne igjen, men vi har ikke funnet noen som bodde på samme rom som oss.

Frokostbuffeten.

Saunaen med jaccuzzi måtte vi naturligvis teste ut, siden vi tross alt hadde betalt ekstra for det. Etter en småruskete oktoberdag ute er det en deilig luksus å kunne slappe av her i to timer. Vi måtte reservere time tidligere på dagen, og skifting og dusjing gjøres der nede. Vi hadde anlegget helt for oss selv, og kunne låse døra hvis vi ville ;). Både saunaen og boblebadet fungerte fint, vi hadde en TV der som vi satte på en musikkanal, og vi bestilte to småflasker med prosecco når vi ble tørste. 2 timer høres mye ut, men tiden gikk faktisk ganske fort.

Det er helt greit med to timer i her etter en småkald dag i byen.

Middag på Spot

Foie gras brullet

Det var lørdag kveld, og vi erfarte at denne dagen burde vi har bestilt bord på forhånd. De to første stedene vi besøkte var det fullt. Alle gode ting er tre, og på Restoran Spot fant de et ledig bord til oss. Med unntak av et lystig lag i kjelleren var dette et rolig sted. I likhet med de fleste restaurantene her i byen er menyen ganske liten, og rettene hadde et ganske moderne preg.

Ina startet med tofu med avokadosaus, reddiker og poppadums, noe hun var godt fornøyd med. Selv valgte jeg foie gras brullet (ja, med sukkerskorpe) og rundstykker. Det var første gangen jeg smakte denne politisk ukorrekte retten, og hvis det blir den siste, så er det ikke på grunn av smaken.

Til hovedrett valgte Ina kylling med bulgur. Kjøttet var saftig, og særlig bulguren hadde en god smak. Jeg fikk stekt elgkjøtt, servert med en god saus, tranebær, linser og tradisjonelle grønnsaker. Begge matrettene var gode, men nådde ikke helt opp til maten på Ribe kvelden før.

Vi droppet dessert, men tok hver vår Vana Tallinn Coffee, som er kaffe tilsatt byens egen likør med krem på toppen. Regningen kom på 80 euro, litt over snittet på middagene våre.

Elg.

Middag på Olde Hansa

Man unngår ikke å legge merke til Olde Hansa

Den første middagen inntok vi på Olde Hansa, som ligger like ved rådhusplassen i gamlebyen. Restauranten har blitt anbefalt flere steder, og siden vi skjønte at dette stedet fort kunne fylles opp i helgene, valgte vi å benytte sjansen mens det fortsatt var onsdag.

Vi hadde forstått at Olde Hansa serverte tradisjonell mat, men at de så til de grader skulle dra ut middelaldertemaet kom litt brått på. Alle ansatte bærer middelalderkostymer, og (nesten) all belysning kom fra stearinlys. Endelig forsto vi begrepet «den mørke middelalder». Selve bygningen er selvfølgelig et gammelt renessansehus, og interiøret er uklanderlig i solid tre (ikke nødvendigvis behagelig å sitte på). Det ble spilt noe levende musikk der til tider, og man bør ikke ha alt for mye i mot sekkepiper.

Middelaldermusikk og -belysning.

Selvsagt var rettene også angiverlig fra middelalderen, og de gjorde et stort poeng av at det ikke var poteter til rettene, for denslags fantes jo ikke da. Ina bestilte svineben med ølsirup, mens jeg gikk for ulike pølser av vilt. De som er villige til å betale 50 euro for hovedretten kan få bjørnestek, men det lot vi være.

Begge rettene hadde rikholdig tilbehør som sauerkraut, løksyltetøy, skogsbær, kålrabi og annet. Det ble reneste juletallerkenen. Inas svinelegg hadde blitt stekt med skinnet på, noe hun raskt innså ikke burde spises. Det som var under skinnet minnet en del om pulled pork. Mine pølser var mer forutsigbare, og all maten god og veldig mettende.

Til dessert tok jeg husets «forsterkede» kaffe med krem, servert med en liten, men mektig, frukt- og nøttekake. Ina drakk vanlig kaffe.

Hele regningen, som også inkluderte en helflaske med rødvin, kom på 71 euro. Hadde egentlig forventet høyere pris, ettersom hovedrettene kunne være ganske dyre. Så dette ble på alle måter en positiv opplevelse for oss.

Viltpølser med kålrot, sauerkraut og masse annet.

Lunsj på Domberg

Ølsnacks, eller overstekt sideflesk.

Under vår rundtur på Toompea fikk vi brått behov for litt mat. Her oppe er ikke utvalget så stort, og det første vi fant var Domberg, som ligger midt i glaninga på turister som kommer gående opp fra Vanalinn. Vi bestilte først noe å drikke, og her var til en forandring ølmerket Lehe det som ble promotert. Ina valgte en IPA, noe som mettet minst like mye som maten. Jeg var mere fristet av et glass varm vin denne ruskedagen, som ble servert med mandler og rosiner akkurat som gløgg, men dette var hvitvin.

Til å spise bestilte jeg først gresskarsuppe, men denne var utsolgt. I stedet ble det beer snacks, som var sprøstekt sideflesk med bønner og salat. Dessverre hadde dette kjøttet fått alt for mye juling på kjøkkenet, og det var så hardt at vi knapt klarte å spise det. At det var fullt av brusk gjorde det ikke noe enklere. Sorry, men dette var den dårligste maten på hele turen.

Regningen kom på omtrent 30 euro, som selv uten kaffe var på høyde med de dyreste lunsjene.

Godt med varm vin på en kald dag.

Lunsj på Restoran Kadriorg

Etter å ha sett seg om på Peter den stores palass, ligger Restoran Kadriorg beleilig til like utenfor parken. Restauranten holder til i en bygning som er mer modernistisk enn den øvrige trehusbebyggelsen, og også innvendig gir det uttrykk for å være trendy og moderne.

Menyene er mer tilpasset lunsjmåltider enn de andre stedene vi har spist. Vi valgte begge to linserisotto med geitost og ruccula, en spennende og god rett. Til å drikke valgte vi nok en ny variant av Suko-ølet og vi avsluttet lunsjen med hver vår kaffe.

Regningen kom på 30 euro, som vel er den dyreste lunsjen hittil. Ellers et helt greit sted å spise.

Linserisotto med geitost og ruccula.

Lunsj på Saku Gastropub

Under en liten tur i Rotermanni-kvartalet gikk vi inn på Saku Gastropub for å spise lunsj. Saku er det mest populære ølmerket her, men det finner to sider i menyen med andre merker også. Dette virket mer som et middags- enn lunsjsted, så rettene ble plukket fra forrett- og suppemenyen.

Ina valgte koreanske kyllingvinger, mens jeg måtte finne ut hvordan ølsuppe smaker. Den viste seg å smake veldig lite øl, og heller mere som en kremet soppsuppe. Bortsett fra denne skuffelsen var suppa god. Ina var mer fornøyd med sine kyllingvinger, særlig fordi hun endelig fikk skikkelig krydret mat (noe som bør skremme vekk de fleste andre).

Kelneren var heller sløv, som glemte å servere brød til suppa, selv om det spesifikt sto i menyen at det hørte til.

Regningen kom på 20 euro, inkludert to øl. Saku, naturligvis.

Ølsuppe, smaker ikke øl.

Lunsj på Pegasus

Grønnsakssuppe med pai

Det første vi gjorde etter å ha installert oss på hotellet var å spise lunsj. Jeg hadde bokmerket Pegasus, som ligger i samme gate, i TripAdvisor etter å ha lest gode anmeldelser.

Pegasus holder til i en bygning som er av nyere dato enn gjennomsnittet i gamlebyen.Virker som den ønsker å holde en litt trendy, intellektuell profil, med lavmælt obskur popmusikk, minimalistisk interiør og bøker brukt både til bordreservasjon og til å levere regningen i.

Det var få folk på kafeen da vi kom, og vi fikk et bord ved vinduet. De hadde ingen ren lunsjmeny, men vi fant noen passende retter fra forrettene eller de lettere hovedrettene. Ina valgte grillet squash med kremet geitost, mens jeg valgte klar grønnsakssuppe med en liten pai.

Grønnsakene til suppa ble servert i en liten skål ved siden av, men jeg regnet med at det var meningen å ha de oppi suppa. Hvis ikke hadde det blitt litt stusselig å bare slurpe i seg buljong. Ellers var den grei, og paien var også god. Ina var svært fornøyd med sin squash, og særlig var geitosten god.

Men det beste maten var egentlig brødet. Til og med det glutenfrie var godt. Her hadde de lekt seg med diverse frø som gjorde brødet sprøtt og godt.

Til å drikke hadde vi hver vår øl og kaffe. Regningen kom på 27 euro.

Visdomsord til kaffen.

Reisen til Tallinn

Vårt første glimt av Estland.

Det er høstferie, noe som er en grei anledning til å sende barna til besteforeldrene og tillate seg en liten tur på egenhånd. Denne gangen valgte vi Tallinn. Har ikke vært på Baltikum før, så det er på tide å se litt av denne delen av Europa også. Det er jo ikke så langt unna, så flyreisene blir ganske rimelige.

Vi tok rutebussen fra Drøbak og byttet til et NSB-tog i Oslo. Reisen tok halvannen time fra dørstokk til terminal. Tviler på at det hadde vært noe raskere med bil til noen noen annen parkeringsplass enn den svindyre P10-parkeringen. For ikke å snakke om billigere.

Innsjekking ble gjort online og med bagasjeautomater, og gikk veldig greit. Sikkerhetskontrollen gikk tregere, enda det ikke var spesielt mange folk på terminalen.

Flyturen tok halvannen time, stort sett over et dekke av skyer, med unntak av et glimt av den svenske kysten langs Østersjøen. Vi landet uten at vi behøvde noen buss til terminalen. Flyplassen hadde ikke gjort noe forsøk på å skille ankommende og utreisende, så det ble til tider trangt om plassen på veien gjennom terminalen. Etter litt venting kom kofferten vår, deretter fant vi veien ut av terminalen og en lettere kaotisk taxikø. Taxituren inn til sentrum kostet oss 12 euro. Faktisk ligger flyplassen så sentralt at vi nesten kunne ha gått til hotellet.

Vi hadde booket rom på My City Hotel i gamlebyen. Da vi kom var ikke rommet vårt klart, men vi ble tilbudt å oppgradere til superior rom for 15 euro per natt. Vi gikk med på det, selv om det virket som et litt sleipt triks for å få gjestene til å betale mer. Men rommet inkluderer tilgang til hotellets sauna og jacuzzi, så nå må vi finne et sted å kjøpe badetøy.

Inngangen til My City Hotel

Middag på Ribe

Tartar, godt dekket med garnityr.

Under en liten kveldstur i gamlebyen begynte vi å se oss om etter et sted å spise middag, og restauranten Ribe kom straks til syne. Vi hadde lest positive ting om dette stedet på forhånd og gikk inn. Innvendig har det et moderne interiør med sort/hvit fotokunst på veggene. Lydnivået er slik at det går an å høre hverandre prate.

Vi ble spurt om vi ville ha et glass champagne mens vi leste menyen, noe vi takket ja til. Ina valgte en klar suppe med tomater og urter, mens jeg tok tartar med kaperskrem, gulrotskiver og krutonger. De har sin egen vri på alle retter, og dette var godt.

Hovedrettene var perlehøne til Ina og due på meg. Ingen av oss hadde smakt noe av dette før, og det var både spennende og god mat. Særlig kombinasjonene mellom kjøtt og sauser passet godt sammen, og vi fikk hvert vårt glass av den vinen kelneren anbefalte til hver rett.

I dag spiste vi begge to dessert også. Ina fikk sorbet og rabarbara som var tilpasset hennes allergier, noe de hele tiden var påpasselige med. Jeg valgte sjokolademousse med rømmeiskrem(!). Maten her var mere moderne tilberedt enn de tradisjonelle stedene vi har spist tidligere, og smaken var helt fantastisk.

Prisene var også mer moderne, skulle det vise seg. For disse rettene, to champagne, to glass vin, en flaske San Pellegrino og to kaffe, kom regningen på 106 euro. Greit nok at både spiste og drakk mer enn ellers, men prisene her er merkbart høyere. Men det var verdt det.

Duebryst, lår og fot.

Hjem fra Tallinn

Like greit at det regner siden vi skal hjem.

Flyet hjem skulle gå tidlig på formiddagen, så den siste dagen hadde vi ikke tid til annet enn å spise frokost, pakke og reise. Resepsjonen bestilte en taxi til oss etter av vi hadde sjekket ut, og deretter gikk det i en vanvittig fart til flyplassen. Denne kjøreturen kostet bare 5 euro, under halvparten av hva det kostet å kjøre motsatt vei. Da begynner man å lure på om man har blitt lurt den første gangen.

Vi var tidlig ute, og fordi innsjekking ikke startet før to timer før avgang, ble vi sittende og vente litt. Da innsjekking først startet gikk alt greit. Flyplassen er liten og oversiktlig, og det var ikke spesielt mye folk det på en søndag formiddag. Etter sikkerhetskontrollen måtte alle gjennom en liten, men obligatorisk taxfreebutikk. Det er flere butikker i avgangshallen av forskjellige slag. Vi fikk med oss en liten flaske Vana Tallinn, elgpølse, geitost og litt sjokolade.

Ved gaten vår var det et flygel som ble spilt høyt nok til å underholde hele flyplassen. Koselig nok det, men ikke når man sitter rett ved siden av. Derfor flyttet vi oss til en rolig bar lenger inne i hallen.

Boarding startet allerede en time før avgang. Det fikk oss riktignok i lufta før skjema, men de kunne gjerne ha venta til flyet var klart. I stedet for å sitte et kvarter lenger i den koselige baren ble vi stuet sammen i et trangt, lite kjellerrom uten på langt nær nok sitteplasser i 15-20 minutter.

Men vi kom oss ut til flyet til slutt, og vi ligger an til å lande tidligere enn beregnet. Da får vi kanskje en ekstra rolig halvtime hjemme før ungene kommer.

Middag på Vanaema Juures

Kyllingleverpate.

Vi gikk for en ny tradisjonell middag, og da kan ikke en restaurant som på norsk heter Hos Bestemor slå feil. Restauranten er lett å gå forbi, der den kun har et beskjedent skilt bak en buegang klemt mellom to andre, langt mer prangende restauranter. Lokalet ligger nede i en kjeller med buet tak (pass hodet!), og veggene er kledd med alskens gammelt ræl som en antikk TV, radio, veggur og selvsagt en stygg tapet. Akkurat som hos bestemor, med andre ord. Lokalet virket fullt da vi kom, blant annet fordi et firmafølge okkuperte to store bord og all lyd, men det var likevel et ledig bort igjen til oss.

Vi unnet oss forretter i dag. Ina valgte en salat med stekt geitost, en sikker vinner. Jeg tok kyllingleverpate med varme rundstykker, også det var veldig godt. Hovedrettene ble elgkjøtt kokt i øl på Ina, og braiserte biffstykker med potetmos på meg. Også porsjonene var i bestemorstørrelse her. Ingen skal tydeligvis gå herfra uten at de må trilles ut. Men godt var det.

Vi hadde egentlig ikke tenkt oss dessert, men jeg ble nysgjerrig da jeg så at de hadde kama, en rett jeg hadde lest om som består av surmelk og kornblanding. Det høres for meg mer ut som en frokost enn dessert, og var omtalt som noe i særeste laget. Derfor gikk jeg heller for den mer moderate varianten kama sjokoladekake. Det var for meg et stort stykke myk sjokolade over en tynn kakebunn, men en kule vaniljeis og noen bjørnebær. Ikke like sært som jeg hadde forventet. Og var jeg ikke mett fra før, så var jeg det i hvert fall nå.

Sammen med maten drakk vi to glass rødvin, fire glass vann med kullsyre og to kaffe. Regningen kom på 58 euro. Mye mat for pengene her altså. Dette var den hyggeligste restauranten vi har spist på så langt, og kelnerne var både hyggelige og oppmerksomme. Et sted vi anbefaler når man ønsker å spise tradisjonell estisk mat.

Braisert biff