Reise fra San Diego til Los Angeles

Santa Fe Depot i San Diego

Vi står nok en gang foran en påske i California. Påskuddet er også denne gangen CSUN Assistive Technology Conference, som dessverre har blitt arrangert i San Diego for siste gang. Dette ble arrangert uken før påske, og nå sitter jeg på toget til Los Angeles for å møte Ina, barna, samt Hanne, som er ei selvutnevnt tante for barna våre. Vår aller minste er hos farmor og farfar, og vet forhåpentligvis ikke hva han går glipp av.

Jeg har ikke blogget noe fra San Diego denne gangen, og vi har heller ikke gjort noe særlig som ikke allerede står der.

Toget er klart for avgang.

De fleste anbefaler å leie bil når man reiser i USA. Selv er jeg ikke så glad i å kjøre i fremmede storbyer, så vi satser på å klare oss med kollektiv transport. Første utfordring er altså å reise fra San Diego til Los Angeles med tog. Toget starter ved Santa Fe Depot, som bare er noen kvartaler unna hotellet. Amtrak har en ganske fin app hvor man kan søke opp reiser og bestille billetter, men jeg oppdaget i seneste laget at billettkjøp ikke funker for utenlandske numre. Dermed måtte jeg kjøpe billetter i luka, og fikk litt mindre tidsmargin enn jeg ønsket meg. Man må dessuten vise ID ved billettkjøp, men jeg hadde passet i innerlomma.

Det hadde dannet seg en ganske lang kø for å komme ombord, men fordi dette er en endestasjon, gikk det greit å finne seg plass. Able bodied persons fikk beskjed om å gå opp i annen etasje i dobbeldekkeren. Greit nok det, bedre utsikt herfra.

Allerede etter San Diego Old Town var toget godt som fullt, og mange mennesker ble stående i midtgangen etter det. Alle seter er vendt mot midten av vogna, så hvis man ikke liker å sitte med ryggen mot kjøreretningen, så bør man gå ombord bakerst i vogna.

Utsikt fra togvinduet.

Utsikten er upåklagelig, særlig hvis man plasserer seg slik at man set ut mot Stillehavet. Toget passerer flere mindre byer, samt strender med joggere og surfere.

Toget ankom etter ca 3 timer Los Angeles Union Station, forkortet til LAX, slik at man fort kan tro man er på flyplassen. Det er man altså ikke, men etter å ha gått gjennom en altfor trang tunell til en større passasje som tok med til Bus Plaza etter å ha fulgt skiltene til Flyaway, ergo flybussen.

Union Station fra bussholdeplassen.

Bussen gikk hver halve time, og billett kjøpte jeg i luken der. Bussturen tok en drøy halvtime gjennom varierende trafikk, og ved hjelp av appen Flightradar kunne jeg se flyet med Ina og ungene gå inn for landing parallelt med bussen.

Selv om de var først til flyplassen, så var jeg først til ankomsthallen med god margin. Passkontrollen kan som kjent ta sin tid. Men etterhvert dukket de frem, Ina, ungene og reisefølget Hanne.

Etter å ha brukt lang tid på å finne ut av hva som var best av taxi eller Uber (som jeg lærte meg å bruke i San Diego), bestemte jeg meg plutselig for at SuperShuttle var best. I hvert fall helt til appen hadde lagt til driks, og jeg forsto at vi måtte vente 15 minutter før bilen kom. En romslig taxi hadde trolig funket like bra. Men vi kom oss frem til slutt, etter nok en drøy biltur gjennom LA.

På vei gjennom LA.