søndag 3. juli 2016

Ufrivillig møte med det italienske helsevesen.

Et apoetekskilt som sier at det 28 grader varmt.
Apoteker kan være nyttige, ikke bare til å fortelle at det er varmt.

Noe av det som gjør det spennende å reise i fremmede land er å få en liten smakebit av hvordan det er å bo der og teste hvordan landet generelt fungerer. Disse opplevelsene kommer av og til uten at man har planlagt det.

 

Vi hadde ikke engang hentet nøklene til leiligheten da Ylva kom bærende på en gråtende Ask og fortalte at han hadde falt baklengs ned en litt høy kant, landet på ryggen og slått hodet. Han gråt mer han pleier etter å ha slått seg, og da han kastet opp en halv time senere fant vi det tryggest å få ham undersøkt av en lege.

 

Problemet var at vi nettopp hadde kommet til Italia, og knapt visste forskjell på øst og vest. Vi gikk innom nærmeste apotek og spurte om råd. De satte oss i kontakt med en barnelege som holder til like i nærheten. Der fikk vi time morgenen etter.

 

Da vi kom til legen gjorde han en rekke undersøkelser på gutten, og det meste virket normalt. Men Ask protesterte høyt da legen prøvde å sjekke øynene hans. Ask hadde også blitt ekstra glad i solbrillene sine, så vi lurte på om han hadde blitt lyssky. Legen anbefalte at vi tok en tur til sykehuset i Portogruaro, en by som ligger ca 2 mil unna. Jaggu bra vi hadde bestilt leiebil for hele ferien. Vi kom til å bli raskere kjent med omegnen enn vi hadde planlagt.

 

Adressen som legen hadde tastet inn på Google maps for oss stemte ikke helt med hvor sykehuset lå, så vi slet litt med å finne riktig bygning i første omgang. Et annet problem var språket. Engelsk er tydeligvis ikke andrespråket i Italia. Det er langt flere som snakker tysk. Vi forsto etterhvert at vi skulle henvende oss hos legevakten, first aid eller pronto soccorso. Der fikk vi et skjema å fylle ut med personalia, før vi fikk en noenlunde engelskkyndig dame til å vise oss veien til barneavdelingen og forklare for personalet der hva problemet var.

 

Resten av dagen besto stort sett av venting. Først på at Ask skulle gjennomgå en ny runde med undersøkelser, deretter på at han skulle levere varene til urinprøven. Konklusjonen var at de ennå ikke hadde funnet noe galt på han, men at vi skulle følge ekstra godt med frem til det hadde gått 48 timer siden ulykken. Hvis han ikke kaster opp noe mer kan vi senke skuldrene. Det kan bli nødvendig med en tur til en øyelege i et annet sykehus i en annen by, men vi krysser fingrene for at det ikke trengs.

 

Vi merket også at gratis helsevesen ikke er noen selvfølge i alle land. Legesjekken i Caorle kostet 80 euro, og sykehusturen kostet godt over 200. Reiseforsikringen er heldigvis i orden. Jeg tok en telefon til Gjensidige og spurte om råd, og svaret jeg fikk var å ta vare på alle kvitteringer og sende de inn når vi kommer hjem. Greit nok, så lenge det ikke er større beløp enn vi klarer å legge ut. For en gangs skyld hadde jeg til og med vært flink og bestilt europeiske helsekort før vi reiste, men jeg hadde ikke vært like flink til å pakke de med i bagasjen. Kunne likevel ikke merke at vi fikk noen store problemer på grunn av denne tabben. Da er det bare å krysse fingrene for at alt går bra med Ask og at det ikke blir noe problemer med reiseforsikringen.

 

Fra sykehusvinduet kunne vi forøvrig se at Portogruaro har en gamleby som kunne være verdt en visitt, men denne dagen var vi ikke i humør til en ekstra utflukt. Vi reiste hjem med en blandet følelse av lettelse og frustrasjon over at den første feriedagen hadde blitt brukt til noe helt annet enn det vi hadde tenkt oss. Men jeg vet om ting som er verre en tur til sykehuset for å få beskjed om at alt er normalt.

 

Og den dukkerten jeg fikk på stranda sammen med Brage og Ylva da vi kom tilbake til Caorle, var en av de mest etterlengtede jeg noen gang har hatt.

 

Utsikt mot et middelaldersentrum med et kirketårn i midten.
Portogruero ser ut til å være en fin by.

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Blogglisten